Spillmonopol i Europa: Norge vs resten

27 av 31 europeiske land har valgt lisensordning – Norge henger etter

Når jeg presenterer det norske spillmarkedet for internasjonale kolleger, er reaksjonen nesten alltid den samme: «Venter, har dere fortsatt monopol?» 27 av 31 europeiske land har innført en eller annen form for multi-lisensmodell for pengespill. Norge er blant de få gjenværende monopolene, sammen med land som har betydelig annerledes økonomisk og politisk kontekst. Generalsekretæren i EGBA, Maarten Haijer, har pekt på at troen på at monopol er nødvendig for tryggere spill ikke stemmer med den europeiske virkeligheten.

Men sammenligningen er mer nyansert enn «monopol dårlig, lisens bra». Hvert land har designet sin modell basert på egne forutsetninger, og resultatene varierer. La meg gå gjennom de tre mest relevante sammenligningslandene for Norge: Sverige, Danmark og Finland.

Se internasjonale trender på vår hjemmeside.

Sverige: Fra monopol til lisens i 2019 – erfaringene

Sverige avviklet monopolet 1. januar 2019 og erstattet det med en lisensmodell der operatører kan søke om tillatelse til å tilby pengespill til svenske spillere. Overgangen var kontroversiell og første år var turbulent – et rush av markedsføring, mange nye operatører, og bekymringer om økt spilleaktivitet.

Men etter noen år har modellen stabilisert seg. Kanaliseringsraten – andelen spill som skjer hos lisensierte operatører – ligger på rundt 80-85 prosent. Problemspillingen økte ikke slik kritikerne fryktet. Carl Fredrik Stenstrøm i NBO har også pekt på at Sverige-erfaringen viser at problemspilling ikke øker ved regulering.

Det Sverige også viste, er at overgangen krever aktiv regulering. Spelinspektionen – den svenske spillmyndigheten – har vært aggressiv med bøter og tilbakekallelser av lisenser for operatører som bryter reglene. Uten den aktive håndhevingen ville kanaliseringsraten vært lavere og problemene større. Det er en lærdom Norge må ta med seg: en lisensmodell er ikke en liberalisering – det er en omregulering som krever sterke institusjoner.

Danmark: Lisensmodell siden 2012 med strenge vilkår

Danmark var et av de første nordiske landene som innførte lisensmodell, og deres erfaring over mer enn et tiår gir verdifull innsikt. Den danske modellen skiller mellom ulike spillkategorier: sportsbetting og casino er åpent for lisensierte operatører, mens lotterier forblir under statlig monopol gjennom Danske Spil.

Denne hybridmodellen kan være relevant for Norge. Den lar staten beholde kontroll over de mest profitable produktene (lotterier) samtidig som den åpner de mest konkurranseutsatte segmentene (sportsbetting og casino) for regulert konkurranse. Det er et kompromiss som ivaretar både inntektshensyn og markedseffektivitet.

Den danske kanaliseringsraten er blant de høyeste i Europa – over 90 prosent for sportsbetting. Det skyldes en kombinasjon av strenge lisensvilkår, aktiv håndhevelse mot ulisensierte operatører, og et skattesystem som gjør det attraktivt for operatører å søke lisens i stedet for å operere fra utlandet.

Finland: Monopoloppløsning og ny lisensordning

Finland er det mest relevante sammenligningsgrunnlaget for Norge fordi begge landene har en felles nordisk tradisjon med statlig monopol. Høyre har inkludert overgang til lisensmodell i sitt program, og den finske prosessen gir en konkret mal for hvordan en slik overgang kan se ut i praksis.

Finland har besluttet å avvikle monopolet gjennom Veikkaus og innføre en lisensmodell. Prosessen tar tid – lovarbeid, utforming av lisensvilkår, overgangsbestemmelser og oppbygging av regulatorisk kapasitet må på plass før de første lisensene utstedes. Men beslutningen er tatt, og den sender et sterkt signal til resten av Europa om at den nordiske monopolmodellen er på vei ut.

For Norge betyr Finlands valg at argumentet «vi er nordiske, vi har monopol» ikke lenger holder. Når Finland, Sverige og Danmark alle har beveget seg bort fra monopol, står Norge igjen som det eneste nordiske landet som holder fast ved en modell resten av regionen har forlatt. Spørsmålet er ikke om Norge vil følge etter, men når.

Det er en interessant fellesnevner i alle de nordiske erfaringene: overgangen fra monopol til lisens er ikke irreversibel, men ingen har gått tilbake. Verken Sverige eller Danmark har vist tegn til å gjeninnføre monopol etter å ha åpnet markedet. Det tyder på at lisensmodellen, med alle sine utfordringer, oppleves som bedre enn monopolet av de landene som har gjort byttet. Det er en sterk indikasjon for Norge, der debatten fortsatt handler om «om», mens den i resten av Norden for lengst har gått videre til «hvordan».

For norske spillere er de nordiske erfaringene relevante av en enkel grunn: de viser hva som venter. I en lisensmodell ville du ha tilgang til et bredere utvalg operatører, bedre odds, og muligheten til å bruke Visa-kortet ditt direkte – alt innenfor et regulert rammeverk med norsk tilsyn. Overgangen ville ta tid, den første perioden ville være turbulent, og det ville ta noen år før markedet stabiliserer seg. Men erfaringene fra våre naboland viser at det er mulig, at det fungerer, og at problemspillingen ikke eksploderer slik monopolforkjemperne advarer om.

Norges veivalg vil trolig avgjøres av en kombinasjon av innenrikspolitikk, ESA-granskningen, og den finske erfaringen. Alle tre faktorene peker i retning av endring. Det som gjenstår er tidspunktet og utformingen – og det er der den virkelige debatten bør ligge.

For norske regulatorer og politikere byr sammenligningen også på nyttige advarsler. Sverige opplevde problemer med aggressiv markedsføring i overgangsperioden – noe Norge bør unngå gjennom å beholde strenge markedsføringsrestriksjoner også i en eventuell lisensmodell. Danmark viser verdien av å skille mellom spillkategorier – lotterier kan forbli under monopol mens betting og casino åpnes for konkurranse. Og Finland demonstrerer at selv de mest overbevisende monopolene kan reformeres når det politiske klimaet endrer seg.

Det er også et poeng om tidslinje. Sverige brukte omtrent to år fra politisk beslutning til operativ lisensmodell. Danmark brukte lenger fordi de var blant de første. Finland er i prosess. For Norge, hvis en politisk beslutning tas etter neste valg, vil implementeringen kreve minst to-tre år med lovarbeid, høringsrunder og utforming av lisensvilkår. Spillere som håper på rask endring bør justere forventningene – men retningen er klar for alle som følger den europeiske utviklingen.

Det eneste som er sikkert i den europeiske spilldebatten er at den ikke er over. Regulatoriske modeller vil fortsette å utvikle seg, nye utfordringer vil oppstå, og landene vil lære av hverandres erfaringer – både positive og negative. For Norge er vinduet for å forme sin egen overgang på egne premisser fortsatt åpent, men det lukker seg gradvis etter hvert som ESA-granskningen skrider frem og nabolandene viser at det finnes fungerende alternativer til monopol.